Tyrese Haliburton gjorde comeback for Indiana Pacers 7. oktober, da han spilte 16 minutter i en førsesongkamp mot Minnesota Timberwolves. Han noterte 7 poeng og 6 assists i 123-112-seieren i Ames, Iowa. Det var første gang han spilte en NBA-kamp siden han rev akillessenen i høyre ben under kamp 7 i NBA-finalen 2025.
For 16 måneder hadde den to ganger utvalgte guarden ventet på sidelinjen. Tålmodigheten ble stadig kortere, og til slutt ventet han bare på å få spille igjen. Kampen i Ames var også et dobbelt hjemmekomme. Det var hans første kamp på Iowa State University, hans alma mater, på seks år. Studentene sto i kø kvelden før kampen for å få plass i studentsektoren og en gul t-skjorte med Haliburtons ansikt og teksten «Cyclone Hali».
Med 4:27 igjen av første periode fikk Haliburton et annet øyeblikk han satte pris på: sin første pause.
«Jeg var sliten som faen», sa Haliburton og lo etter kampen. «Men selv da fortsatte jeg å tenke: Nå spiller jeg igjen.»
På Indianas første angrep sendte en ivrig Haliburton en pasning uten å se opp, beregnet på Andrew Nembhard, som gikk ut over linjen. Like etter løp han en 2-mot-1 med Pascal Siakam. Han avsluttet med et kryssspill og et hopp fra 4,5 meter, og det ble hans første kurv på over ett år.
Kampens adrenalin bar ham gjennom 16 minutter på banen.
«Jeg har mine egne forventninger», fortalte Haliburton. «Men målet vårt er å vinne et mesterskap. Det har aldri endret seg.»
Et lag i jakt på tilbake
Pacers’ sesong, og Indianas vei tilbake til toppen, avhenger av disse forventningene. Sist Haliburton var frisk, leverte han en av de største clutch-sluttspillperiodene i NBAs historie, med et kamputjevnende eller kampavgjørende skudd i hver av de fire runder i sluttspillet 2025.
Indiana ledet etter første periode i kamp 7 i Oklahoma City, før Haliburton revet akillessenen. Thunder gikk deretter videre og skrev seg inn i rekordbøkene.
Mens Haliburton brukte sesongen 2025-26 på å komme seg, vant Pacers 19 kamper.
Det gjør Indiana til et av de mest gåtefulle lagene før NBA-sesongen 2026-27. Pacers nådde konferansefinalen både i 2024 og 2025, men er ventet å vinne bare 42 kamper og er rangert som nummer 10 i Østkonferansen i Basketball Power Index.
«Jeg bryr meg ikke så mye om det», sa Haliburton. «Hele laget kan kjenne seg igjen i det. Vi har alle følt sånn på et eller annet tidspunkt.»
Pacers er det siste laget som har slått de regjerende mesterne New York Knicks i en sluttspillserie. Men i en tøffere øst enn den han forlot, vil Haliburton bevise at Pacers kan ta tilbake plassen på toppen.
«Å finne magien igjen er ingen garanti», sa Pacers’ general manager Chad Buchanan. «Men kjernespillerne våre tror på hverandre. De føler at folk allerede har avskrevet dem. Det er det som skjedde de to årene vi gikk langt. Folk avskrev oss ganske enkelt. Det er det som driver dem.»
Fargene og barna
Nullen midt på drakten var oransje, i samme farge som kanten på en drakt som var skyggelagt i blått i midten. Da Haliburton tok opp arket, flirte han.
«Hvem tegnet denne?», spurte han. «Oransje og blått på en Pacers-drakt?»
«Knicks-farger», sa kona hans, Jade, med et vitende smil.
Med treningsleiren fortsatt noen uker unna besøkte familien Haliburton barn på Peyton Manning Children’s Hospital i Indianapolis. Haliburton var der som talsperson for Indiana Donor Network for å øke bevisstheten om organdonasjon. De fem barna som var til stede, hadde alle fått nyre-transplantasjon.
Ved et bord fikk Haliburton og barna, der noen var så unge som 6 år, i oppgave å fargelegge. En livlig debatt oppsto med en gang.
«Hva er din favorittfarge?», spurte Haliburton bordkameratene sine, og satte i gang en livlig samtale.
«Rød!», sa ett barn. «Blå!», sa et annet. «Gul!»
«Regnbue!», sa et tredje, og utløste en ny debatt om hvorvidt alle fargene kunne regnes som én farge. Han insisterte på at det kunne de.
«Men finnes det en regnbue-tusj?», spurte Haliburton og presenterte spørsmålet som et fargebasert sjakkmatt. Da Haliburton sa at favorittfargen hans var grå, reagerte barna med avsky. «Det har dere aldri hørt, ikke sant?», sa han med et smil.
Haliburton har brukt mye av det siste året i Indianapolis på prosjekter som dette.
Tidligere i sommer hjalp han Pacers med å gjenopplive den veldedige softballkampen, med spillere fra Indianapolis Colts og Indiana Fever. Fansen fylte Victory Field, et Triple-A-baseballstadion med 12 000 seter i sentrum av Indianapolis.
Haliburtons tilknytning til Midtvesten er dyp. Han er født i Wisconsin, møtte kona i Ames og fridde til henne der. Båndet til regionen har bare blitt sterkere siden han ble byttet til Indiana i 2022.
Derfor har han lagt så mye av seg selv i lokalsamfunnet.
«Livet ser annerledes ut for meg nå», sa Haliburton. «Jeg er bare takknemlig for å spille basketball igjen og for å kunne gjøre alle de forskjellige tingene i lokalsamfunnet, for når noe sånt skjer, er det som om livet ditt passerer revy.»
Ventetiden
På sin første ferie noen måneder etter operasjonen kunne han knapt gå ned trappen i huset de hadde leid, og han trengte hjelp til å komme seg rundt da de dro. Kirurgen hadde advart ham, men virkeligheten traff ham likevel. Han gråt i dusjen.
«Å måtte forholde seg til at man går fra å være på toppen av verden til det helt motsatte, på et øyeblikk», sa Haliburton.
«Det er et så sprøtt ting å si, for det er en basketballskade, og uansett … det er en tidsramme. Du vet at du blir bra innen den tiden. Vi har verdens beste leger og de beste terapeutene, alt sånt. Du vet at du blir bra, men det er en skummel ting.»
Han tilbrakte mesteparten av restitusjonen i Indianapolis og satt på benken på kampdager, både hjemme og borte, selv da sesongen gikk dårlig. Midt i rehabiliteringen fikk han i tillegg et alvorlig tilfelle av bælte, og han gikk opp 30 pund og fikk kraftig hevelse i ansiktet som bivirkning av den sterke medisinen. Sykdommen, som er svært smittsom, holdt ham borte fra lagkameratene på sidelinjen. Det var et nytt slag i en lang sesong.
«I ligaen, spesielt når en stjerne blir skadet, betyr det noe for neste år. Noen ganger følger de sitt eget skjema: Hei, jeg må gjøre det som er riktig for meg», sa Buchanan. «Det er ikke sånn Ty er bygget. Ty er bygget for å vite hva laget trenger fra ham, i stedet for hva han selv trenger å gjøre for laget.»
Under den ensomme og krevende restitusjonen så han av og til på gamle høydepunkter.
«Bare for å kjenne noe», sa han. «Jeg kunne gjøre det en gang. Jeg savner den følelsen.»
Han så også på finalen fra 2025 igjen, fortalte han. Fokuset hans var på kamp 4. Pacers ledet 2-1 i serien, men Thunder reduserte et tap på flere poeng i andre omgang, og Shai Gilgeous-Alexander scoret 15 av sine 35 poeng i de siste 4:38 minuttene av kampen.
«Kamp 4 kommer til å leve i hodet mitt for alltid», sa Haliburton. «Vinner du den kampen, endrer hele serien seg.»
Tanken fulgte ham mens han så laget gå gjennom den verste sesongen i franchisens historie. Han innså at mye av samtalen rundt Pacers’ problemer handlet om ham, skaden hans, restitusjonen og den etterlengtede comebacken.
«Alle synes alltid at sommeren er veldig lang», sa Haliburton. «Vel, jeg har hatt den følelsen i dobbelt, nesten tredobbelt så lang tid som alle andre.»
Et lag som vil glemme ingenting
Haliburton vil ikke at Pacers skal glemme forrige sesong.
Indiana endte med færrest seiere i franchisens historie. Laget ble hardt rammet av skader tidlig og begynte å posisjonere seg for et bedre draftvalg i andre omgang. Mot slutten av sesongen lignet laget lite på det som nådde finalen.
«Man kan oppfatte [våre forhåndsrangeringer] som respektløse, men samtidig må dere forstå at vi satte oss selv i den situasjonen med måten vi spilte på i fjor», sa Haliburton. «Det finnes standarder vi ikke møtte, og dem må vi tilbake til. Og det er ingen hemmelighet at det var et stup i fjor.»
Treningsleiren har handlet om å bygge opp igjen de vanene.
Kvelden før første treningsdag samlet laget seg hjemme hos Buchanan, på gulvet i den innendørs basketballbanen hans. Det har blitt en årlig tradisjon de siste fire årene, et øyeblikk der Pacers kan avklare prioriteringene sine før sesongen.
Treneren Rick Carlisle beklaget hvor lang sommeren hadde vært. Det var gått 5½ måned siden siste kamp i april, og enda lenger siden sist laget spilte en kamp der noe sto på spill.
«Gjenerobre» ble nøkkelordet på møtet.
Carlisle erkjente hvor viktig det var å få Haliburton tilbake, men advarte mot å se på ham som en frelser.
«Vi er et lag som er veldig avhengig av hverandre», sa Carlisle før kampen i Ames forrige uke. «Noe av det som gjorde oss til et spesielt lag under det virkelig gode toppåret vårt, var samholdet vårt, økosystemet vårt og at vi var avhengige av hverandre.»
«Vi kommer alltid til å være best som summen av alle delene.»
Mesteparten av kjernen i Pacers er den samme: Haliburton, Siakam, Nembhard og Aaron Nesmith. Men Ivica Zubac ble hentet inn for å erstatte Myles Turner i en byttehandel før trefristen, en handel som endte med at Indiana mistet draftpick nummer 5.
Lagkilder sier at Pacers er overbevist om at handelen vil åpne opp mesterskapsvinduet igjen. De erkjenner også at Zubac, som spiller nærmere kurven, vil gi andre styrker enn Turner, som er en senter som strekker banen med tre-poengskudd.
«Vi har en flott trener som finner ut av ting», sa Buchanan. «Det er en styrke hans. Hvis ting ikke går bra, og vi ikke spiller bra, eller hvis [Zubac] ikke passer inn, så tilpasser han seg.»
Samspillet med Zubac kan ta tid, og det samme kan forholdet mellom ham og Haliburton. De har slitt med timingen i pick-and-roll tidlig i førsesongen, og Haliburton runder ofte hjørnet før den nye senteren har rukket å rulle.
«Han er så ivrig etter å bevise noe for folk. Han hater at folk sier at han må ha tålmodighet. Han hater det», sa Buchanan. «Han sier: Jeg har vært ute i 16 jævla måneder. Jeg er klar til å spille. Han er åpenbart veldig selvsikker, men jeg tror fortsatt at han må komme seg gradvis opp i gjen, få føttene, flyten og rytmen tilbake.»
Tegn på at formen kommer
Haliburton beveget seg til tider som sitt gamle jeg, men vekstsmertene var tydelige i den første kampen tilbake.
Han sammenlignet seg selv med en rookie som spiller for fort og må senke tempoet for at angrepet skal finne rytmen. Han vrikket til høyre ankel under kampen og satt over den neste førsesongkampen, men en MR-undersøkelse bekreftet at akillessenen ikke var påvirket.
«Jeg var klar til å være der ute, spent, men jeg må bare roe ned litt», sa han. «Det er mye forbedring som må til, både på min side og på lagets side. Men jeg er bare glad for å være tilbake på gulvet.»
Flere øyeblikk i hallen i sommer ga ham grunn til å tro på formen.
En ettermiddag i slutten av juli, 13 måneder etter operasjonen, tok han én driblings og kastet ballen opp mot kurven. Mens han løp etter den, spratt ballen like kort av kurven inne i Pacers’ treningsanlegg. Opptrekket fra kastet tok ham nesten høyere mot ringen enn han har vært på flere år. Midt i luften krysset han ballen mellom bena, steg mot kurven og slamdunket med høyre hånd, mens flere av Pacers’ staff ga fra seg et samlet skrik.
Men det var Haliburton som skrek høyest, og løsnet mer enn et års oppdemmet frustrasjon.
Han hadde en løpende veddemål med Erik Huddleston, Indianas styrke- og kondisjonstrener, om at han, hvis han fullførte dunken, kunne hoppe over den ekstra treningsøkten etter praksis. Dunken, som han kalte en Eastbay, var noe han ikke hadde gjort regelmessig siden han var en 20 år gammel rookie.
Senere la han ut en video av dunken på sine sosiale medier, og budskapet til resten av ligaen var tydelig.
Dunken viste Haliburtons spektakulære comeback, men et mer stille øyeblikk en måned senere sendte et enda høyere signal.
Før sesongen startet, holdt Pacers-spillerne en minicamp i Los Angeles.
Under en intern kamp falt Haliburton i gulvet. For noen måneder siden ville alle i hallen ha blitt stille og ventet på at han kom seg på beina, slik det skjedde den kvelden i Oklahoma City.
Denne gangen skjedde ingenting. Han reiste seg. Spillet fortsatte.
«Det», sa han, «får meg til å føle meg normal igjen.»